1905 - posthorn i bruk

"Firefargers frankering" er et uttrykk flittig benyttet i den klassiske filatelien. Det henspeiler på muligheten for fargerike frankeringer der ymse portosatser førte til at mange forskjellige frimerkevalører måtte benyttes. Siden hver valør hadde sin farge, ble det både 3 og 4 og 5 forskjellige frimerker på forsendelsen. Så om en samler fikk tak i et slikt brev, kunne mange huller i frimerkealbumet fylles med en gang. Litt som to fluer i én smekk, med andre ord.

Særlig i de store landene som Tyskland, Storbritannia, USA og Frankrike har dette med fargerike frankeringer vært populært blant samlere. Ikke så rart, kanskje, siden de hadde utallige frimerkeutgivelser, var tettbefolka og med et utstrakt globalt kontaktnett. Dermed ble det fort høye portosatser, og god tilgjengelighet på dem.

I disse landene var det dessuten helt normalt å mangle norske posthornfrimerker i lave valører. Ja, for hvem benyttet 1-. 2- og 3-ører på brev som normalt kostet 20 eller 40 øre?

Derfor gikk øyensynlig mange turister amok med lavvalører når de først besøkte Norge. Således er ikke 4-farget frankering fra prospektkortturismens kronalder et sjeldent syn. Vi ser jo et her også, poststemplet FJÆRLAND 14 VII 05. Midtveis i sommerens cruisetrafikk.

Det helt uvanlige med dette prospektkortet, sendt til England, og der omadressert, er imidlertid at postbetjenten i Fjærland har latt være å stemple 1-øres merket. Hvorfor? Postkortet er nemlig overfrankert med 1 øre, så vedkommende har muligens tenkt som så at da er det ingen grunn til å annullere det ekstra merket -- det blir jo å sløse med portoen :)