Det virker som om jeg skiller meg litt ut også her, da jeg aldri kan huske å ha løpt orientering med unntak av det skolen hadde å by på (har for øvrig ingenting imot løping eller turer i skogen, men kombinasjonen blir for mye av det gode...), og fisking er definitivt ikke min stil; tenk bare på de stakkars fiskene.

Frimerker som avkobling kan man i mitt tilfelle vel også sette et stort spørsmålstegn ved; den typiske Donald Duck-posituren der Herr Duck sitter bak skrivebordet og sorterer merkene sine i ro og mak, virker fornuftig nok, men virkeligheten er en annen; finner jeg for eksempel en QXL-auksjon som virkelig interesserer meg, legger jeg ofte inn bud i siste liten; sorteringen av dublettsamlingen min (nye album som følge av flere merker) har iallfall pågått de siste ti årene uten at jeg noen gang får tid til å bli ferdig; å følge med i Postens nyutgivelser og utallige papirtyper er mas, mas, mas over hele linja (for å sitere Dum-Dum-Boys), og det er utallige ting jeg skulle ha gjort på det filatelistiske feltet (som å skrive diverse artikler om automatmerker her på Frank E. Ring), men som jeg aldri får tid til. Blant annet fordi jeg vanligvis bruker relativt lang tid på å skrive noe jeg er tilfreds med som følge av utallige rettelser og forbedringer.

I lys av dette kan jeg huske filateliens verden som en fredens oase den gang man fortsatt kunne rusle i det vanligvis folketomme Postmuseet i de fordums dager da det fortsatt befant seg i Oslo, den gang man kunne få kjøpt alle mulige papirtyper i Frimerketjenestens publikumsvennlige lokaler i Kirkegaten og personalet hadde full oversikt over varebeholdningen, den gang det ikke eksisterte noe som het QXL og man måtte haste hjem for å legge inn bud på auksjonen som slutter 20:18; den gang man hadde færre merker, men desto større samlerglede. Hadde man skrudd klokken tilbake til 1930- eller 1920-årene og spurt datidens samlere om hvilken ro de fant i frimerkenes verden, hadde man kanskje oppdaget at desto lenger man går tilbake i tid - desto fredeligere var det å være samler, noe som for øvrig vel også kan sies om mestparten av samfunnet vårt. Så sent som i 1980-årene kunne man gjøre alminnelige ting uten å oppdatere Facebook eller Twitter annenhver time, og få begravelsen avbrutt av en kimende mobiltelefon.

Skal jeg derimot slappe av, velger jeg andre løsninger. En bok, en gitar, en film, en penn og et stykke papir, eller simpelthen den universielle stillheten som er å finne i en skyfri, klar stjernehimmel som strekker seg lenger enn menneskesinnet er i stand til å fatte. Før naboen tidlig neste morgen bryter stillheten med en boremaskin og en hammer, og begynner å pusse opp atter en gang.

Da skulle man ønske man hadde kraftigere slagvåpen enn albumet med norske tjenestemerker.

Puh!!!
Tilbake etter nok en tur i skogen. Da er det pause til august.
Så et pussig skilt på dagens tur ( se bilde).
Hvordan skal man tolke dette??? Er hestene her spesiellt kloke slik at de kan lese, eller forteller det mer om vedkommende som har satt opp skiltet??

Ja da er en ny sesong igang, og årets første poster ble funnet i går. Mye rart å se ute i naturen.

 

Hvem kan ha vært her?? En hakkespett med høydeskrekk, eller kanskje den har innredet kjellerleiligheten da den venter besøk fra noen søkskenbarn vedr. Søskenbarntreff på Gjøvik???