frimerker og postkort som kultur og hobby

Frimerker med sjel

Mange frimerkesamlere vil kanskje være enige i at det finnes to ting i filateliens verden som virkelig kan kalles triste. Det ene er når frimerker går opp i flammer - uansett grunn.

Når det nasjonale postverket av en eller annen grunn ønsker å kvitte seg med frimerker for godt, er det for så vidt forståelig at man velger ilden som en effektiv løsning, men fra en samlers synspunkt er det hjerteskjærende å vite at det svenske postverket så sent som i 1985 brant opp 40.000 av hver valør av de velkjente 55- og 80-øres-merkene fra 1918. Ja da, jeg vet at verdien av de gjenværende frimerkene ville ha sunket om disse kom på markedet. Men dog. Støp merkene i en betongblokk, begrav dem under to kilometer med is på Sydpolen, legg dem i en skuddsikker safe og kast nøkkelen, gi dem til Postmuseet, gjør hva som helst - men ikke brenn frimerker som kanskje vil komme til nytte i neste århundre. Har frimerker eller dokumenter først gått opp i flammer, er de definitivt gått tapt for alltid, noe fremtidens samlere vil tenke på med sorg i blikket; bare spør folk som samler gamle sedler.

En annen ting som også kan kalles trist, er når en flittig samler går bort, livsverket hans auksjoneres bort bit for bit, og frimerkene spres for alle vinder. Og albumsidene som med millimeterpresisjon ble satt opp etter timer og atter timer ved skrivebordet, havner i søppelkassen. Bildet øverst er en albumside som etter alt å dømme som stammer fra et dødsbo; jeg vet ikke hva denne samleren het eller hvem vedkommende var - alt jeg kjenner til, er denne ene albumsiden for tjenestemerker som jeg i sin tid kjøpte på QXL. Merkene er for lengst tatt ut og lagt i dublettsamlingen, og albumsiden burde vært kastet, men når man tenker seg den ukjente samleren som sitter der og fester klemlommene én for én, så nøyaktig som mulig, kan man forstå at også en tom, forlatt albumside kan ha en mening og verdi. Ikke samlermessig, men menneskelig. Spørsmålet er nemlig: Hva er egentlig vitsen?

Hvis vi stiller oss spørsmålet hvorfor vi samler frimerker, vil mange ulike svar dukke opp. Noen samler for å få samlingen så komplett som mulig, mens andre håper at den kanskje i fremtiden kan videreføres av kommende generasjoner. Men legger man alle illusjonene til side, og innser at "de kommende generasjonene" trolig vil ha større nytte av pengene enn av noe så håpløst gammeldags som frimerker i det 21. århundre, er man tilbake ved den tomme albumsiden. Hvor mange av samlingene våre kommer til å bli splittet opp og solgt på fremtidens utgave av QXL?

Selv har jeg filosofert litt over hvorfor jeg fortsatt tar vare på frimerkesamlingen nå som samleraktiviteten ikke er hva den en gang var; i bunn og grunn er det bare automatmerker jeg holder fast ved som aktivt samlerområde, resten av merkene bare ligger der - mengder med merker; bokstavelig talt tusenvis av automatmerker, lagerbøker med dubletter, papirtyper, usorterte merker som jeg aldri får tid til å sortere, en omfattende postfrisk samling; frimerker, frimerker, frimerker. Hva kommer til å skje med alt dette i fremtiden? Antagelig kommer papirlappene bare til å ligge der som et minne fra tiden da jeg var aktiv samler, og når jeg en dag trekker mitt siste sukk, blir vel hele stasen solgt på en eller annen auksjon.

Nå er jeg ikke alene, for disse tomme, forlatte albumsidene som blir igjen etter at dødsboet er splittet opp og merkene solgt, er noe som trolig alltid vil være der så lenge folk samler frimerker; samlinger splittes, finner nye eiere som så tar dem med i samlingene sine, før også de en dag går bort - og slik forsetter det; eksemplarene av NK 1 vi har i albumene våre, tilhørte andre samlere for hundre år tilbake. Men har frimerker en "sjel"? Niks. Til syvende og sist er det bare snakk om små papirlapper som i årenes løp overføres fra samling til samling. Det som derimot har et mer personlig preg, er disse tomme albumsidene som omtenksomme samlere fyller med merker; tomme albumsider som blir igjen, og som ingen har bruk for etter at dødsboet er gjort opp.

På den annen side finnes det også mennesker som gir frimerker en større betydning enn å bare flytte dem fra sted til sted, og slike mennesker fortjener utvilsomt respekt for innsatsen sin. Noen skriver tykke bøker om posthistorie og engasjerer seg i dette, mens andre oppretter forum som Frank E. Ring, og betaler for opplegget av sin egen lomme. Atter andre selger merker fra samlingen sin til inntekt for et veldedig formål.

En samler her på Frank E. Ring har en webside ved navn frimerker.org, og selger frimerkene sine til inntekt for Open Heart, som driver hjelpearbeid blant gatebarn og fattige i Ukraina. Jeg har selv kjøpt merker fra ham, og har ingenting å utsette på kvalitet eller pris som er rimeligere enn vanlig QXL-nivå; skal man først kjøpe merker, kan man jo like gjerne kjøpe dem fra noen som gir merkene "sjel" ved å hjelpe til; anbefaler dette på det varmeste.

Ingen av oss vet hvordan frimerkesamling vil fortone seg i det neste århundret eller i fremtiden generelt. Men skal man bare fokusere på prisen og flytte merker fra samling til samling, kan man vurdere samling av glansbilder eller Disney-klistermerker - frimerker er i utgangspunktet bare papirlapper, og skal man gi dem en "sjel", må man huske på at det også finnes en verden utenfor frimerkealbumet. Skal frimerkesamling ha en fremtid som noe mer enn bare en hobby for spesielt interesserte, bør man kanskje sette seg ned og tenke over hva som kan gjøres for å gjøre det hele mer levende.

Det er så trist å se på at tomme, forlatte albumsider er det eneste som blir igjen etter mange frimerkesamlere.

Visninger: 858

< Forrige innlegg

Kommenter

Du må være medlem av Frank E Ring for å kunne legge til kommentarer!

Bli med Frank E Ring

Kommentert av mpi den 27 januar 2010 kl. 7.22: Jeg har gjort en del eksperimenter med å assosiere frimerker med tall, og selv om det å eksempelvis bruke 1000 forskjellige frimerker vil økonomisere antall bilder, blir det så mange frimerker å holde rede på at det enten blir rot eller det må mye pugging til; husk at bildene må dukke opp i hodet automatisk.

Kanskje du tenker på 41 som NK 41 og Legion som 20+80, Marius, men tenk på årstallet 1941: Kan du fortelle omtrent hvilke frimerker som ble gitt ut dette året uten å tenke nøyere etter, og hvilke av merkene dukker opp i hukommelsen med det samme? Legion, Universitetet, V-merkene (50-øre V)? Ta et annet årstall, som 1974. Hvilke merker assosierer du med dette året?

Barn lærer fort; for min del lærte jeg omtrent alle Norgeskatalogens hovednumre utenat da jeg begynte å samle frimerker (bortsett fra de gamle posthornmerkene, som så litt for like ut), så den lærdommen sitter spikret fast; hvis noen spør meg om merkene fra 2006, husker jeg i farten bare isbjørnen, da går det bedre med for eksempel 1977-årgangen; Norden, bruksmerker, Europa (fine motiver), Skog, Skipsfart (hvem kan vel glemme 1,30-merket), Malerier, Aslak Bolt. Men fiskemerkene glemmer jeg iblant.

Fra andre år er det enkelt å plukke ut karakteristiske merker som er hogget inn i langtidsminnet med hammer og meisel; hvis noen sier 1963 tenker jeg Munch og Camilla Collett samtidig som jeg må tenke grundigere etter for å kunne huske Postgang til Nord-Norge eller Aasen - og både Sult, Europa og Tekstiljubileum har etter hvert gått i glemmeboken; 1959 er Olav kronemerker, 1951 må være OL-merkene (særlig 55-øren), 1955 er definitivt Norwex, 1928 er Ibsen, 1942 er Quisling, 1960 er Flyktning.

Poenget er at hjernene våre er i stand til å huske vanvittige mengder informasjon, men i mindre grupper. Så skal man bruke NK-numrene må man eventuelt sette opp et system for å gruppere disse; i opplegget mitt bruker jeg bare numrene frem til NK 26 - som har "kodenavnet" posthorn 12 for de som vil knytte bildet av frimerket til et ord. Uansett vet jeg at det må være 12-øren det er snakk om, og både fargen og formen er karakteristisk. Grunnen til at jeg ikke går lenger med NK-numrene, er at merkene lett blir for like; NK 26 og NK 44 er begge grønne 12-øres-merker. De andre merkene frem til NK 26 er så forskjellige at de fleste samlere kan ramse dem opp forlengs og baklengs; her er listen:

01 - NK 1 - betegnelse: Nummer Én

02 - NK 2 - betegnelse: Oscar 2
03 - NK 3 - betegnelse: Oscar 3
04 - NK 4 - betegnelse: Oscar 4
05 - NK 5 - betegnelse: Oscar 8

06 - NK 6 - betegnelse: 2 Skill
07 - NK 7 - betegnelse: 3 Skill
08 - NK 8 - betegnelse: 4 Skill
09 - NK 9 - betegnelse: 8 Skill
10 - NK 10 - betegnelse: 24 Skill

11 - NK 11 - betegnelse: Våpen 1
12 - NK 12 - betegnelse: Våpen 2
13 - NK 13 - betegnelse: Våpen 3
14 - NK 14 - betegnelse: Våpen 4
15 - NK 15 - betegnelse: Våpen 8

16 - NK 16 - betegnelse: SkiPost 1 (SkiPost er en forkortelse for Skilling Posthorn, men man kan også bruke hele uttrykket)
17 - NK 17 - betegnelse: SkiPost 2
18 - NK 18 - betegnelse: SkiPost 3
19 - NK 19 - betegnelse: SkiPost 4
20 - NK 20 - betegnelse: SkiPost 6
21 - NK 21 - betegnelse: SkiPost 7

22 - NK 22 - betegnelse: Posthorn 1
23 - NK 23 - betegnelse: Posthorn 3
24 - NK 24 - betegnelse: Posthorn 5
25 - NK 25 - betegnelse: Posthorn 10
26 - NK 26 - betegnelse: Posthorn 12

Betegnelsene er bare et hjelpemiddel; det greieste er å knytte tallet til bildet av frimerket.

Fra 27 og utover er det ett merke pr. årstall, og det kan man jo velge individuelt avhengig av hvilket merke man forbinder mest med dette året. 27 = Luftpost med tynn ramme - det husker vel de fleste. 28 = hvem ellers enn Ibsen. 29 = Abel. 30 = Nordkapp 1. Årene 33 og 36 har jeg måttet fylle med to tjenestemerker; blå 30 øre for 33, og oransje 7 øre for 36; kanskje ikke så enkelt å forbinde merkene med disse årene - da er det muligens enklere å huske at en viss Adolf kom til makten i 1933, men ikke fullt så enkelt å ta med i frimerkealbumet.

Når det gjelder antall merker pr. side vurderte jeg først flere merker for å begrense sideantallet, men kom frem til at fire grupper på fire merker ("4-blokker") vil være enklere å huske enn for eksempel merker oppstilt på linje - 16 merker pr. side klarer forhåpentligvis alle. Dette utgjør 32 sifre.

Så ligger begrensningen i hvor mange sider i det visuelle frimerkealbumet man klarer å huske uten at det blir rot; eventuelt får man bruke flere album i forskjellige farger, som ligger i forskjellige rom. Jeg vet ikke, men skulle anta at de fleste vil klare et tall med flere tusen sifre med denne metoden; ti album med ti sider i hvert blir 3200 sifre, og vennegjengen vil klappe lenge før man blir ferdig med å ramse opp det hele.

Når det gjelder bøker om memorering, har Oddbjørn By skrevet en populær bok med tittelen "Memo" - som jeg dessverre ikke har fått tid til å lese selv om jeg har lånt den fra Deichman, men det lille jeg har kikket på, virker litt rotete i mine øyne; jeg vet hvem Napoleon var, men Lennox Lewis eller Blomster-Finn er gresk for meg. Men gi meg et Rondane-merke og jeg sier (19)65; gi meg et Karius og Baktus-merke og jeg sier (19)84. Så hva tall angår, vil jeg påstå at frimerker er et mye bedre hjelpemiddel. Man må kunne huske hundre merker så godt at man kan ramse dem opp i søvne - relativt enkelt for alle som har samlet en stund - og så er det bare å sette dem sammen.

For de som ønsker å prøve seg på tallet pi med fire millioner desimaler, finner man tallet her. For øyeblikket har Akira Haraguchi verdensrekorden ettersom han klarte å huske ikke mindre enn 100.000 desimaler.

Dog uten frimerker...

Kommentert av Marius den 27 januar 2010 kl. 1.24: @mpi:
Tror Posten har forsøkt det der med "Frimerkesamlere vet mer" uten at det har synlig effekt på målgruppen. Slagordet var visstnok noe de fant på selv, men etter å ha gjort undersøkelser, fant jeg det samme slagordet benyttet i Finland noen år tidligere. Der er ståa ikke bedre enn i Norge, så smarthet og frimerker må i så fall kobles til noe streetsmart for å kunne fenge.

Ta spillkonsollmarkedet, PlayStation med Buzz. Filatelist er selvsagt et av spillets fremmedord man får poeng for å vite, ledsaget av undrende og / eller beundrende blikk, men også navn og årstall som Armauer-Hansen og 1828 (Ibsen) sniker seg inn. Imidlertid er dette informasjon som man også kan tilegne seg i løpet av en hyttetur en påske med elendig vær, bokhylle full av Hvem-Hva-Hvor og en stabel populærvitenskapelige magasiner. Så hva blir valget: bli frimerkesamler eller dra på påskeferie?

Hvis partytrikset med lange tallrekker også kunne vært gøy å holde på med, særlig om det aktivt involverer andre å ha det gøy også, blir det sikkert bra. Er det steganografikk man kaller fenomenet?

Men siden du vil anvende frimerker for menigmann, tror jeg du kommer til å få deg en liten overraskelse: i og med at alle som driver med frimerker driver med det på sin egen måte, vil f eks Legion i mitt tilfelle kunne brukes som 20+80 istedenfor 41; til 41 har jeg andre og bedre bilder. Kombinasjoner i segmentet NK1000+ vil la deg økonomisere bilder; samle Ungarn eller Russland eller USA så er du virkelig on a roll.

Faktisk er det slike som "Gogo's" som i dag gjør ungene smarte. Barnehagen flyter over av dem (les: som frimerker for 100 år siden). Ungene spiller med dem (les: sorterer fredfullt frimerker), ruller dem og lærer seg å legge sammen poenger (les: regner på frimerkeformuen sin), at det er bedre med stående enn liggende figurer (les: vannmerke-sjeldenhetsvurdering), og at de har det kameratslikg gøy og en aldri så liten feide eller rivalisering på lur (les: definitivt frimerkesamlere). Det dreier seg ikke bare om selve aktiviteten, men også måten å gjøre noe på.

Kommentert av mpi den 27 januar 2010 kl. 1.13: Takk for svar, Marius. Men som kjent er ikke en fotballkamp over før dommeren har blåst av fløyten, og hvis man setter seg ned og bruker hodet litt, blir det sikkert mulig å komme på noen idéer som beviselig gjør frimerkesamling morsommere enn Herr Gogo.

Idé nr.1: Herr Gogo er sikkert artig nok, men Herr Gogo kan ikke gjøre folk "geniale" slik at man kan ha det moro med vennekretsen ved å huske lange tall som 1415926535897932384626433832795028841971693993751058209749445923 i løpet av sekunder. Det kan derimot frimerker.

Jeg har allerede funnet opp et system (som dog må finpusses litt før det blir ferdig) der ethvert tall fra 00 til 99 erstattes av et frimerke; for de første tallene bruker man NK-nummeret (for eksempel assosieres 05 med 8 skilling Oscar), og senere (fra 27) blir tall assosiert med et frimerke fra dette året. Husk Legion-merket, og du husker tallet 41. Husk kun hundre frimerker, og du har et glimrende redskap til å huske eviglange tallrekker; man setter merkene visuelt sammen i fire 4-blokker pr. side, hvilket blir 16 frimerker = 32 tall.

Tallet 1415926535897932384626433832795028841971693993751058209749445923 er vanskelig å huske som et tall, men enkelt å huske som to frimerkesider med fire 4-blokker pr. side. Frimerker har nemlig noe tall ikke har, nemlig farger og mønstre som gjør det atskillig enklere å huske dem enn lange tallrekker.

Mon tro om Herr Gogo kan gjøre et barn eller en voksen like smart som frimerker?

Og dette er bare én idé. Et par kreative idéer til, og man kan slå knock-out på Herr Gogo ved å bevise at frimerkesamling gjør deg smartere (selv kan jeg huske mange kjente personers fødselsår og jubileer takket være frimerkene som ble gitt ut i forbindelse med dette), kan få deg til å huske tall lengre enn Bergensbanen, og for øvrig kan brukes til tusen ting som Herr Gogo er ubrukelig til.

Idé nr.2: Herr Gogo kan ikke hjelpe fattige barn i andre land fordi Herr Gogo er laget av mennesker som tenker profitt. Hvis man derimot kjøper frimerker på rett sted, er dette mulig.

Idé nr.3: Barn elsker skattejakt og gamle, skjulte skatter, og frimerker handler ikke om oppdiktede historier, men et eksemplar av et rimelig, gammelt merke er et stykke genuin historie. Slitte eksemplarer av gamle merker kan brukes til å lage "hundre år gamle" jakkemerker; merker som grunnet alderen er en interessant og rocka del av klesdrakten.

Idé nr.4: Et frimerke stemplet på ens egen fødselsdag, nøyaktig like "gammelt" som en selv, vil straks gjøre frimerker til noe mer personlig enn Herr Gogo noensinne kan drømme om å bli.

Og så videre. Det er ikke vanskelig å finne på ting som gjør frimerker langt mer nyttige og spennende enn Herr Gogo, men man må slutte å fokusere på de gamle, kjedelige formalinkrukkene med døde frosker, og ikke være redd for å tenke nytt.

Kommentert av Marius den 26 januar 2010 kl. 21.43: @mpi:
Verdi gis av ditt hode eller av ditt hodes forventninger om andres verdivurdering og betalingsvillighet basert på samme eller bedre informasjon enn den du besitter. Slik er det verdens finansmarkeder fungerer; frimerker har unektelig arvet noe derfra. Eneste forskjell er at frimerkenes verden ikke har noen reguleringsmyndigheter, og at i finansverdenen er hemmelighold og lurendreiervirksomhet stikkord for profitt. Man kan jo håpe at det siste forholder seg annerledes i frimerkeverdenen — men dengang ei: det var derfor frimerkeklubbene ble dannet. Ja, Norges første frimerkeklubber ble dannet som en gruppering til felles forsvar/kamp mot ytre fiender som truet hobbyens eksistensgrunnlag ved å introdusere falske frimerker som ekte vare.

Dette er klassisk gruppeteori.

Men digresjonen til side og tilbake til deg og frimerkene dine:
Den dagen det ikke lenger finnes andre som har formening om en forventet verdi i merkene (behøver ikke være monetært dette her, har vi jo lest og skrevet og forstått?), er det bare du i hele verden som ser noen verdi i dem. Dersom ingen andre adopterer ditt syn, dropper de i verdi til et minste felles nivå for fargede papirbiter med taggete kantlinjer den dagen du selv gir opp å se på dem som en verdi. Potensial er dog fortsatt iboende.

Dermed bør det være klart at hvis frimerkesamling skal ha særlig misjon i fremtiden, må nye frimerkesamlere dukke opp.

Et par steg lenger ned i veien finner vi konkurrentene til frimerkesamling blant barn og unge. De er mange og de er tøffe og røffe. Mye tøffere enn frimerkene våre.

Men det er ikke bare frimerkesamlingen som sliter: alt som er i 2D og skjørt har en usikker fremtid, og de som vil viderebringe tradisjonene og kulturen i samfunnet, må virkelig tenke nytt og treffe blink med sine initiativ. Det er ingen skilnad om organisasjonen heter MoMA, Riksarkivet eller Bergens Filatelist-Klub.

Her er et par screengrabs av dagens raskt forbiflytende interessefelt og hvilke kraft-ord markedsførerne satser på for å engasjere unge:

SPILL/LEK

SAMLEALBUM ONLINE + KATALOG som viser samtlige man kan få tak i i serien (veil salgspris mer enn dere som stønner over at alle nye frimerker er dyre kan fordøye i kveld).

ONLINE KLUBB hvor man har det GØY, LEKER/SPILL, OVERRASKELSER, GEVINSTER.

Akkurat slik som mennesker ønsker.

Og når man ikke er online med vennene sine, kan man møtes og spille med figurene, vinne eller tape dem...

Med andre ord: akkurat slik filateliens rekrutteringsmønster har vært bygget opp. Bare den forskjell at de glemte online, og de glemte å ha de gøy, og de glemte at vi må ha skikkelige premier og skjærpings-konkurranser, og at hvis du taper så er det ikke noe gøy (eller blir lurt av forfalskere og falske objekter som ASKER-luxstemplede merker).

Inaktivitet, der ligger i bunn og grunn filateliens bane. Og som i naturlovene ellers: uvilje eller mangel på evne til å forandre og tilpasse seg.

Kommentert av mpi den 26 januar 2010 kl. 20.19: Takk for alle svar. Og du er inne på noe, Marius, men hva er egentlig grunnen til at objekter tidligere eid av kjente personer blir sett på som mer verdifulle enn andre? Selv har jeg noen merker i skrøpelig kvalitet som i andres øyne er verdiløse, men har en spesiell betydning for meg da dette er blant de aller, aller første frimerkene som fant veien til albumet mitt. Så er det merkene som har en verdi i seg selv, eller er det jeg og hjernen min som gir dem denne verdien...?

For å ta et eksempel: La oss tenke oss en frimerkesamling med et postfriskt helark av NK 1 pluss andre unike objekter. Er denne samlingen verdifull? Man kan vente et øyeblikk før man svarer. Saken er nemlig at denne samlingen blir skutt opp i et ubemannet romfartøy, og i en fjern fremtid, lenge etter at menneskeheten har dødd ut og jorden gått under, krasjlander på en øde planet der det ikke finnes tegn til liv. Frimerkesamlingen er stadig den samme; helarket av NK 1 er intakt, men er verdien fortsatt den samme? Niks. For hvem gir frimerkene verdi? Mennesker; levende mennesker. Uten mennesker - ingen filateli med mindre en gruppe frimerkeinteresserte delfiner organiserer sitt eget postverk.

Så jeg er enig i at frimerker kan ha en "sjel" samtidig som de til syvende og sist bare er små papirlapper som først får en kunstig verdi skapt av oss, på samme måte som pengesedler får det. Men den dagen inflasjonen løper løpskt og et brød koster noen hundre milliarder slik at man må drasse på en trillebår med sedler for å kjøpe en melkekartong, vil neppe tusenlappene være like populære.

Derfor tror jeg at skal frimerkesamling ha en fremtid som hobby i dagens samfunn med konkurranse fra Playstation, dataspill og diverse samleprodukter, bør man gjøre det hele mer levende. Hvordan? Kanskje ved å slutte å se på frimerker som et mål, men snarere et middel. Greit nok - det er ingenting i veien for at man setter seg ned ved albumet, og sorterer merker etter papirtype og stempelsted. Det er ingenting i veien for å se på prisene i HK, og føle at man har en formue i bokhyllen. Men blir dette hele innholdet i samlingen, ender man til slutt opp med de tomme, forlatte albumsidene som blir igjen etter at dødsboet er gjort opp.

Det finnes to slags frosker. De levende, som finnes ute i naturen, og froskene man finner i gamle formalinkrukker. Man kan gjerne ha noen slike krukker stående på et naturhistorisk museum, men skal hele froskebestanden bygges på frosker som har vært syltet ned i formalin de siste hundre årene, lover det ikke bra for fremtiden. Overfører man denne allegorien til frimerkeverdenen, kan man spørre seg om man har fokusert for mye på de gamle formalinkrukkene, uten å tenke seg om og få øye på mulighetene som finnes i det levende.

Et godt eksempel er Frank E. Ring, som ville vært en utopi for bare noen få år siden; før Internetts tidsalder. En frimerkeklubb på nettet der det tilsynelatende er frimerkene og postkortene som står i sentrum, men bare tilsynelatende. For når alt kommer til alt handler ikke dette forumet så mye om frimerker som om frimerkesamlere - kort sagt oss som er med. Om man bor i Drøbak eller Alaska, om man vil diskutere 20 mm posthorn eller legger inn et bilde av et LEGO-frimerke, er det plass for dette. Frimerker er middelet som er interessefeltet til medlemmene, men målet er et levende, meningsfylt forum på nettet, noe du har lykkes med, Marius, og således har Frank E. Ring utvilsomt en fremtid foran seg.

Om det samme også kan sies om frimerkeutstillinger, er en annen sak. Kanskje fordi man fortsatt holder fast ved det samme gamle mønsteret; de samme, gamle formalinkrukkene. Hva kan gjøres for å få opp interessen blant "folk flest"; hva kan gjøres for å få halve byen til å strømme til utstillingen? Ikke sett frimerkene i fokus. Glem vannmerker og trykningsdatoer. Tenk på menneskene. Hva ønsker de?

Man kan bare gå ut på gaten og spørre folk hva de synes er mer meningsfylt - å vite at NK 53 II bY står i kr.25 stemplet i siste utgave av NK, eller å selge frimerkene sine til inntekt for gatebarn i Ukraina. Gjett hva folk vil svare. Som jeg har vært inne på før, er det ingenting i veien for å sette seg ved frimerkealbumet, og vite både det ene og det andre om NK 53 eller andre merker. Men selve målet med samlingen må være noe større og mer meningsfylt.

Websiden frimerker.org fortjener derfor i mine øyne respekt ikke bare fordi en samler velger å selge sine egne merker til inntekt for et godt formål, men også fordi dette er en god ambassadør for frimerkesamling i dagens samfunn, der det å gjøre en meningsfull, samfunnsnyttig innsats blir sett på med andre øyne enn en person som har froskesamlingen sin i gamle formalinkrukker. Så jeg håper folk kommer innom siden, for liksom Marius fortjener all mulig respekt som følge av innsatsen han har gjort med dette forumet, synes jeg det å selge sine egne merker for å hjelpe fattige definitivt bør respekteres. Kommer selv til å donere noen merker til prosjektet så snart jeg får ryddet litt opp i rotet som preger samlingen min nå for tiden; det er så mye som burde vært gjort, men som man aldri får tid til å gjennomføre - noe andre kanskje også vil kjenne seg igjen i.

En levende hobby der frimerker ikke er et mål i seg selv, men et middel til å skape noe meningsfylt. En hobby med visjoner. En kreativ hobby der man kommer med nye idéer og ikke er redd for å skyve de gamle formalinkrukkene til side når det er nødvendig. En hobby for alle, store og små. En sosial hobby. En rolig hobby, der man kan slappe av og trekke seg tilbake fra hverdagens kjas og mas. En intelligent hobby. Jo - det finnes mange muligheter å velge mellom dersom man ønsker å gi frimerkesamling den populæriteten hobbyen en gang hadde.

Samtidig må man heller ikke glemme at verden går fremover, og at vi ikke lenger lever i 1940-årene. Skal frimerkesamling også ha en fremtid om noen tiår når Posten har gjennomført nye nedskjæringer og tatt knekken på frimerkeutgivelsene, må man kunne tenke kreativt uten å være redd for å prøve ut konstruktive idéer.

Det finnes alltid nye måter å gjøre ting på. Men det er opp til oss å bli oppmerksom på at mulighetene faktisk er der.

Kommentert av Øistein Bøe den 23 januar 2010 kl. 23.01: Fint og tankevekkende innlegg fra mpi.

Historie taes vare på fordi noen har en genuin interesse for dette. Mennesket har jo alltid samlet på saker (helt fra tidenens morgen) og disse har jo gått videre til neste generasjon. Men det er klart at det er litt vemodig ta frimerker, brev, postkort ut i fra et gammelt album - som noen møysommelig har brukt lang tid på. Men sånn er det også ellers i samlerverden og samlinger som er bygget opp splittes (f.eks. kunst, antikviteter, boksamlinger etc.). Samtidig er det jo fint at samleobjektene taes vare på i nye samlinger og ikke går rett i bosset (jeg mener søppelet - har bodd for lenge i Bergen...). Selv har jeg objekter i min samling som jeg vet har tilhørt andre kjente samlere.

Så hva er vitsen ? Gleden ved å samle! Spenningen ved at det objektet du mangler (eller ikke visste eksisterte) plutselig dukker opp! Å ta vare på frimerker, brev, postkort som forteller sin egen historie. Som du nødvendigvis ikke finner i historiebøkene - og da har de sin egen sjel !!

Kommentert av Marius den 22 januar 2010 kl. 23.07: Kom på et par poenger til:
Filatelistisk lagde objekter har ofte sjel. De er laget for å bli samlet på. De fleste som samler i dag, fnyser av filatelistisk lagde objekter (om ikke privat, så offentlig). Det kan dreie seg om FDC, særstempler, overfrankerte forsendelser, fargerikt frankerte forsendelser, svære blokker av lavvalører på brev, komplette hefteblokker osv. I alle tilfellene er det snakk om frimerkesamlere — som avsender, mottaker, eller begge deler. Disse har selvsagt tenkt og utført kunstverket bevisst. Jeg blir faktisk like imponert hver gang jeg opplever samlere som på frimerkeutstilling/messe passer på å få med seg alle stemplene som er, og sender til venner og slekt i tillegg.

Sist jeg fikk konvolutter stemplet med særstempel (må ha vært i 2005), bortsett fra et og annet PF i ny og ne, valgte jeg blant annet boblekonvolutter. Hvor mange boblekonvolutter svirrer rundt med særstempel, mon tro?

Kommentert av Marius den 22 januar 2010 kl. 11.22: Jeg er ikke helt enig med deg der, mpi, men som vanlig serverer du god innsikt.

Albumsider har sjel; det er montering, layout, plassering, noen som har ment noe med noe. Håndverk. Kultur. Ta kjendis-album som John Lennons eller Freddie Mercurys ungdomssamlinger... i dag hovedinnslag på div museale utstillinger.

En annen sak er at objektene kan ha sjel i egenskap av hvem som har eid og stelt kjärlig med dem. Proveniens er imidlertid noe som norsk filateli har stelt dårlig med. For frimerkeungdom (les: under 50) kan det virke noe slövt at man ikke har passet på å bevare mer viten i norsk filateli enn hva som er praksis. Det er vanskelig å finne informasjon, og altfor mye har värt basert på muntlig overlevering eller simplifisert fremstilling. Det siste får vi bare leve med, også i fremtiden tror jeg, men å tilrettelegge for informasjonssök kan vi gjöre noe med. FER passer inn i den sammenheng, og forlengelsen av FER vil väre frimerke.org og f eks digitalarkivet vårt. Flere av brevene, kortene og frimerkene som jeg har stuet bort i album skoesker, har det värt mulig å spore til andre samlere; de fleste av dem har gått bort. Objekter fra eksempelvis Biering, Bay, Oddbjörn, Paul H, FCM jr, Dethloff, Juustus, Johnny Pedersen og andre som jeg har klart å spore, tilföres i mine öyne en plussverdi over eventuell omsetningsverdi i kraft av sine tidligere eier. Men slik er det nå bare. Antakelig er eneste måten å overföre dette til andre igjen, å dokumentere dette på et sett. Kanskje i en database, men hvem vet.

Tankene streifer også kring emnet når jeg i en rotelott som en mindre årvåken handler eller nettselger finner virkelige godbiter. Det er kanskje et pluss for individet som kjöper, men er det også et pluss for filatelien? Jeg har ingen problemer med å argumentere for og imot. Kanskje en utfordring for nåtidsfilosofer?

Men det er helt klart trist at det eneste som blir igjen etter mange frimerkesamlere er tomme albumsider.