Lukefyll er falsk idyll

Kommenter

Kommentert av torgeirmoseid den 20 april 2010 kl. 20.18

En frimerkesamler fra Fusa,
ble lett av posthorna rusa.
Men kona ble vred,
til verket hun skred:
Nå går jeg til nabo`n med musa !"

Kommentert av Arvid Løhre den 20 april 2010 kl. 12.48

Beklager, Marius, jeg er nødt til å spore av en mulig debatt på grunnlag av blogg med å fortelle en historie. Apropos lukefyll. Det er en historie, - godt mulig det er en vandrehistorie uten rot i virkeligheten, - som handler om den litt eldre frimerkesamleren. Han var en gift mann, men ekteskapet var det så som så med, fordi hans kone bedro ham. Men likevel, mannen brydde seg åpenbart lite om det og satt nå støtt og stadig og puslet med sin kjære hobby. Frimerkene plasserte han på riktig plass inn i de mange gamle og slitte album.
Men hans interesser og valg innen filatelien vakte litt oppmerksomhet hos handlere og samlervenner. ”Hva skal du med de merkene der?”, sa de, ”det er jo stort sett skrap”. ”Jo”, sa mannen,” det har seg slik. Jeg vet at kjærringa bedrar meg, og alt jeg har igjen er interessen for frimerker. Jeg er en god del eldre enn henne, og må nok regne med at jeg dør først. For meg betyr kvaliteten på merkene ingen ting. Jeg lærer stadig noe nytt, og har gleden av flere nesten komplette samlinger. Samtidig gleder jeg meg over tanken på hva som skjer når jeg må forlate denne verden. Liket er vel ikke kaldt, før den (… … )tar samlingen med til en frimerkehandler for å selge det som hun tror er veldig verdifullt. Men den gang ei. Jeg har ikke et eneste frimerke med akseptabel kvalitet, det jeg har kan vel knapt nok kalles lukefyll. Jeg tror ikke det er en eneste handler som vil kjøpe opp dette. Skulle likt å se ansiktet hennes da!”