Gulvik-Lies Norway Classics

Nylig leste jeg i NFT at avdøde Arvid Gulvik-Lies utstillingssamling, Norway Classics 1855-1883, var dukket opp i bokform. Fenomenet med å scanne albumarkene i en samling og utgi dem i hefter, er noe det svenske filatelistforbundet har gjort suksess med de siste årene (antakelig deres eneste suksess, hvis jeg leser SFT og Nordisk Filateli korrekt ;-). Germetens bok er i alle fall skikkelig innbundet, men det trekker såklart opp produksjonskostnadene for mye til at nordiske filateliforbund noengang vil følge etter. Fra før av er det vel bare en av Bernt Fossums utstillingssamlinger som har blitt bok i Norge? Også den innbundet.

Men nok om innbindinger og hyllemillimeter, det er jo frimerkene inni vi vil se, ikkesant?  Njaa, det jeg egentlig tenkte på da jeg begynte å skrive disse linjene, var at Gulvik-Lies samling første gang ble montert på slutten av 1970-tallet, i brytningstiden før posthistorie med 2 brev, 2 kort osv kom til å dominere utstillingsfilateli. Selve plasseringen av objektene er derfor, i mine øyne, vel så viktig for norsk filateli.

At det er mange og tungt sorte rammer på og rundt arkene i den aller siste, databehandlede versjonen av samlingen, får vi heller tilskrive influensia i frimerkeklubben hans, Oslo FK. Gulvik-Lie døde 2009.

Norge nummer 1 på gammelt vis, med riststempler... den gang antall streker hadde stor filatelistisk betydning. I dag, derimot, fins det virkelig få hjemstedssamlere som klarer å kjenne igjen sin regions riststempler. Er de i det hele tatt med i stempelkatalogene?

Vaagen forklart. Og variantene forklart, slik alle klassikere fokuserte på.

Fra jeg som 12-åring monterte mine første spede albumark, har jeg måttet høre på folk forklare at å putte ubrukt og brukt på samme ark, "det er fali' det"... Men altså, har du først en ubrukt fireblokk NK7, slik Arvid hadde, så driter du i slike forutinntatte holdninger. Ubrukt og brukt går, som vi ser her, fint sammen på samme ark. Merk også utvalget av objekter: Den fine overgangen fra NK6 til kombinasjon av NK6 og NK7, deretter ubrukt blokk, enkeltmerke blekkrysset på båt og stemplet i England, tilnærmet lux-stemplet, og til sist et merke med ordet specimen, før vi får trestripe på utenlandsbrev. God rød tråd-føring (dommer-kriterie) og filatelistisk poesi (nær tapt i tiders gang).

Oscar-brev blir man vel egentlig aldri lei av å se på? Gjør du? Der snøyt vi svenskene for en regent, dere...

Til høyre: neoklassisk samling-oppsett med blokk (igjen ubrukt), og ulike annulleringer... litt lux, håndannullering, skipsstempler, utenlandske, inhemske med farge, og til sist en specimen før vi får solofrankatur til Danmark. Noe å huske på for den som tror at 1 eller 4 merker gjør seg på et albumblad.

Igjen en høyst rød tråd med kombinasjonsbrev NK7 og NK15 for å avslutte Våpen 1863 / transitere til Våpen 1867. Når brev blir så sjeldne som dette, forsvarer det plassering på egen side. Men best blir det også med et stykke farget kartong bak slik at overmette øyne får øye på de ekstra-ekstra-godbitene. Og NK11: asymmetrisk oppsett. 4-blokk på brev for et merke som dette er såklart bedre enn solofrankering. At brevet er sendt med dampbåten "Kong Oscar" seffers et større pluss enn at det regnet den dagen og noe blekk ble utflytende.

Det kan fort bli trangt når man har mange godbiter å vise fram, som vi ser til venstre. Samlinger med opplating av hele trykkplater er derfor "helt ut", mens man istedenfor kan plate en blokk, eller som tilfellet her til høyre: vise de forskjellige typene for de forskjellige platene. 

Uansett om man har mange frimerker eller ei: Datamontering blir fort firkantet. Men det vakk'e stort bedre før heller: venstresiden er som å skue 40 år tilbake i tid, bare nå med flere dataduppeditter her og der.

Flere sider fra samlingen, altså boka, er tilgjengelig fra Kjell Germeten AS. Å ringe eller maile til Erik Olafsen er nok greiest.