En god, gammel, frimerkeløs Juleaften...

Riktignok lever vi i en tid der det er blitt vanlig å la mobiltelefonen kime i en begravelsesseremoni, der man helst bør oppdatere Twitter midt i bryllupet sitt, og hvis man også skal være online på Juleaften - slik det blir foreslått i en forumtråd - uten å ta det litt med ro og kunne trekke ut kabelen til datamaskinen én kveld i året...
...spørs det virkelig hva slags samfunn man er i ferd med å skape.
Hvorfor så mye mas?

Bevares - folk får gjøre hva de vil, men min personlige mening er likevel at livet ikke nødvendigvis blir fattigere om man tilbringer julekvelden sammen med familien uten å ha TV-en på, ser på stjernene, eller går til midnattsmesse uansett religiøs tilknytning...
...uten å følge i fotsporene til samfunnets kjas-og-mas-stress-pes-stress-holdning der man tydeligvis skal være på Facebook 24/7 og rapportere fra bryllupet sitt på Twitter.

Av og til får man faktisk mest ut av livet ved å slå av TV-en, trekke ut kabelen til PC-en, legge pinsetten i skuffen og og frimerkealbumene i hyllen, og bruke én kveld i året til ro og ettertanke. Juleaften kan faktisk være en vakker kveld om man setter det menneskelige i fokus, og lar stillheten fra stjernehavet tale sitt eget språk uten å glane på TV-en eller dataskjermen.

For utrolig nok klarte folk å leve i årtusener uten NRK, Twitter eller Facebook helt frem til 1950-årene, og stressnivået var ikke så fremtredende i de gode, gamle dager sammenlignet med dagens medievirkelighet der det å svare på innkommende tekstmeldinger er blitt en del av selve begravelsen. Jeg vil ikke idealisere, for dagliglivet kunne være tungt før i tiden, men man var fortsatt i stand til å ta det med ro og slappe av iblant uten å måtte logge seg inn på Facebook eller QXL i tide og utide; det finnes også en levende verden utenfor Internett eller Norgeskatalogen.

Mulig jeg er gammeldags i så måte, for enkelte vil kanskje hevde at Internett er selve verden slik visse tenåringsjenter hevder at de ikke kunne tenke seg å leve uten klær og sminke, men ser man opp mot stjernene og tenker på at alt menneskeøyet er i stand til å se på nattehimmelen - bare er et støvkorn i forhold til resten av universet vi kjenner til, som igjen kanskje bare er et støvkorn i forhold til resten av verden, setter det muligens frimerkealbumet i perspektiv; mon tro om etterkommerne våre vil vite at det fantes noe slikt som Internett eller frimerker om noen tusen års tid...? Neppe. Da er pyramidene i Egypt laget av et mer solid materiale som tåler tidens tann bedre.

Og tatt i betraktning at tid ikke er noe som varer evig for noen av oss, kan man muligens spørre seg selv om man i bunn og grunn bruker tiden riktig - i stedet for å slå på mobiltelefonen under begravelsen og være online på badet, kan det være en befrielse å legge teknologien til side...
...kort sagt droppe alt maset som hører det 21. århundre til, og feire en koselig, gammeldags Juleaften én kveld i året. Uten TV, mobiltelefon eller datamaskin.

Man går nok glipp av reprisene NRK eller TV3 har å by på, samt siste nytt fra Twitter skrevet av "venn" nr. 381 på Facebook, men kanskje man finner litt av den freden og roen man hadde en gang i tiden, for lenge, lenge siden, da halve slekten samlet seg foran peisbålet og var i stand til å gjøre noe så gammeldags som å snakke sammen uten å måtte sende SMS eller oppdatere Twitter-profilen for å tilfredsstille det sosiale behovet for menneskelig kontakt.

Ellers er frimerkesamling en fin hobby, men frimerker er ikke alt her i livet; ikke alt kan måles i penger eller NK-nummer. Etter å ha samlet frimerker i mange, mange år, er dette konklusjonen jeg sitter igjen med. Da jeg var på Norwex 97 og så den berømmelige 39-blokken av NK 1, kom jeg til å tenke på at selv om mange sikkert fokuserte på verdien og sjeldenheten da de betraktet den gamle papirbiten, var det neppe like mange som ofret den stakkars postmannen en tanke, da postgangen ikke var noen enkel oppgave i Norge på midten av 1800-tallet. Hvem var han, denne ukjente budbringeren...?

Filatelistiske rariteter som idag oppbevares bak skuddsikkert glass og selges til fantasipriser på auksjoner, ble i sin tid fraktet av hardtarbeidende mennesker som satte liv og helse på spill for at posten skulle komme frem. Ironisk nok vet "alle" hvordan eksempelvis den gule svenske treskillingen ser ut, men ingen vet (eller bryr seg om...) hvem som fraktet selve brevet; hadde ikke postbudet vært fullt så ærlig, hadde brevet aldri kommet frem.

De eldre frimerkene vi har i albumene våre, er til syvende og sist bare små papirlapper; det som derimot ville vært interessant, var å vite hvilke menneskeskjebner som skjuler seg bak hver enkelt merke - at man har et stemplet eksemplar av NK 7 sier egentlig ingen verdens ting når man ikke engang vet hvem som stemplet merket eller fraktet sendingen. Som sagt - ikke alt kan måles i penger eller NK-nummer, selv om det er det som blir fokusert på.

Heller ikke Juleaften kan veies eller måles, til tross for at hovedfokuset legger vekt på det primitive og materielle; gavene og maten. De første juleproduktene dukker opp i september/oktober i form av julemarsipan og sjokoladenisser, og siden går det slag i slag; julesalg, juletilbud, kjøp, kjøp, kjøp, og kjøp enda mer. Og når butikkene omsider stenger om kvelden 24. desember og stillheten til en viss grad senker seg, spørs det hvilken hensikt det i grunnen har å fortsette kjas-og-mas-kjøp-og-salg-opplegget på QXL eller andre steder.

Når man tenker over at folk har mistet livet på grunn av frimerker, for ikke å snakke om svindel eller misunnelse samlere imellom, samt moderat krigerske følelser som preger avslutninger på enkelte budrunder på auksjoner, kan man egentlig spørre seg om hva som er vitsen; jeg skulle gjerne ha sett et norsk frimerke med en papirkvalitet som vil klare seg de neste 2800 årene - da stiller numismatikerne bedre. I så måte er det nesten bedre å kaste frimerkealbumene, låne hammer og meisel, og begynne å lage runer med frimerkemotiv og tagger som fremtidens arkeologer har større mulighet til å finne.

Med ønske om en riktig fin Jul.